Bygdedyret

I høst ble jeg spurt av Kunstbanken i Hedmark om å lage en tekst til åpningen av Østlandsutstillingenpå Hamar den 10 september. Denne dagen skulle skulpturen “Bygdedyret” av kunstneren Linda Bakke avdukes, og det var nettopp begrepet bygdedyret jeg ble bedt om å snakke om.

Bildet viser skulpturen som ble avduket. Her er lenken til Linda Bakkes egne hjemmeside, og under bildet står teksten jeg leste på åpningen.

Bygdedyret i mitt hjerte

I ei norsk bygd i trettiåra bodde det en gutt som het Arne. En dag ble han sjuk og måtte til byen, og da han kom hjem igjen, hadde han på seg en hvit anorakk.

«Men korleis var det han så ut på kleda? Den blå genseren han reiste i, var ikkje å sjå. I staden hadde han fått på seg eit langt, gråkvitt plagg og på ryggen hekk det ned ein pose.
- Det er ein anorakk, fortalte Arne glad, – han hadde fått anorakken hos slektningar i byen.
Ingen lo straks. Men det grodde fram ein uhyggeleg kald flir i andleta.»

Hovedpersonen i denne historien av forfatteren Tor Jonsson – som er det steder der ordet bygdedyret brukes først – vet ikke annet enn at han også må begynne å le av den hvite anorakken. For hva hvis han ikke gjør det? Da er han den neste til å møte hånlatteren. Liket, kalles Arne nå. Og fliringa og latteren Arne blir utsatt for etter å ha bragt anorakken til bygda, fortsetter å knekke ham selv lenge etter doktorsønnen og prestesønnen begge har fått seg hvit anorakk. Kallenavnet fortsetter å henge ved Arna, og til slutt skyter han seg. Og det er i denne fortellingen at ordet bygdedyr dukker opp for første gang: Som et uttrykk for hånlatter, mobbing, smålighet, maktkamp og kynisk sparking nedover.

Skulpturen «Bygdedyret» til Linda Bakke, som nå står på Hamar, er bygget over det ordet. Skulpturen så å si kryper ut av en bit av språket. Dyret har klør og kropp. Det pynter seg ikke. Det bare står her. I språket har bygdedyret blitt forklaringen på alt som er gærnt med et lite samfunn. En anklage mot alt det som holder noen tilbake. Bygdedyret er et ord som handler om gester, blikk og små og store antydninger som skaper et steingjerde mot ambisjoner, forandring og annerledes tenkende. At det dyret nå har blitt kunst, er i seg sjøl interessant, fordi nettopp kunstnere i små samfunn ofte har opplevd dette. Og som noe svært vanskelig. Ikke minst den kunstneren som gav oss selve ordet, Tor Jonsson.

Forfatteren Tor Jonsson sleit og strevde i bygda Lom. Det samme hadde faren hans gjort, i en fåfengt kamp om å få overta husmannsplassen han hadde arbeidet på i årevis. Og det var det mange som ikke likte: At en husmann skulle breie seg slik, bli gardbruker, ville reise seg opp fra fattigdommen og kreve noe. Det er det lutfattige og klassedelte bondesamfunnet Tor Jonsson skriver om når han lirker nyordet «bygdedyret» ut fra skyggene. Et samfunn der fattigfolk forble fattigfolk, der det gjensidige hatet mellom den som stod høyt på rangstigen og den som stod langt nede, gjennomsyret både lufta og vannet. Og vi, som mange år senere har oljerikdom og sjusetere og IKEA, kan godt se tilbake på den tida med nostalgi og hjemlengsel. At det var så fint den gangen. Folk hadde så god tid før. Tok ikke tida på seg selv og andre. Og nabokjerringa fulgte med. Gamle folk satt ikke alene. Lufta var ren og vannet klart. Men det er her Tor Jonsson vet bedre, og tekstene hans sier det fortsatt, tvers gjennom alle åra som har gått: Ikke la deg lure av idylliske bygdeskildringer fra gamle dager. Det samfunnet der fattigfolk gikk sultne gjennom vinteren og storbønder betalte dem så lite at de nesten ikke hadde til sko – det samfunnet er ikke noe å drømme seg tilbake til. I det samfunnet måtte en overleve på beste vis. Ved å sparke nedover og sleike oppover. Og holdes seg på sin plass. Ta det man har fått i livet. Bli ved sin lest.

Bygda fra Tor Jonssons barndom var trettitallets Lom. Nå er ikke Lom lenger særlig kjent for å ha beskjedne innbyggere hemmet av janteloven, og det Norge som fantes på trettitallet finnes ikke lenger. Når det ikke er middagsmaten og vinterveden som står på spill, er det kanskje lettere å bli raus. Og for den som vil ut, går det alltid en tog eller en VW Touran nedover til byen, som tar i mot utflyttere og som alltid har gjort det. På Koppang, er jeg har vokst opp, fikk de forresten vinmonopol tidligere i september. Hvis ikke det betyr at verden går med store skitt framover, så vet jeg ikke. Men at vi fortsatt kan oppleve bygdedyret, skyldes kanskje at det finnes arv det er vanskelig å kvitte seg med. Bygdedyret er nemlig så menneskelig. Men overlever heller ikke uten at vi hjelper det, uten at vi forer det gjennom de kalde vintrene og gir det skygge om sommeren.

Jeg har selv forlatt ei bygd i Hedmark. Om det var for godt, vet jeg ikke. Men jeg vet at det fantes et bygdedyr der. Det ville være feil å juge om det. Det var ikke ondskapsfullt, bittert og sultent som hos Tor Jonsson. Men det var bare ikke det helt store rommet for en som ville skrive og som var mer opptatt av bøker enn håndball. Men man kunne alltids drømme. Når jeg bare flytter fra bygda! Da venter friheten. Da blir det stilig. Det stemte ikke helt, men på noen måter var det sant. Det finnes prosjekter og liv som klarer seg bedre i større samfunn. Samtidig har bygdedyr en evne til å gjøre seg små og umerkelige og bli med overalt, sammenkrøllet i en sokk eller i et putevar eller som en applikasjon til mobilen som du bare ikke blir kvitt. Og som slår seg på når du minst venter det. I borettslaget mitt har vi i hvert fall hatt et par stykker, og i FAU på skolen dukket det også opp ett, og det ble hele kvelden. Etter å ha sett Linda Bakkes skulptur, skjønte jeg at også må finnes bygdedyr som er laget av andre materialer enn traktordeler. Det kan være laget leppestift og semskede skinnsko med kilehæl, av gamle kirkebenker, salmebøker og veldig dyrt jaktutstyr. Jeg mener til og med at det kan finnes et bygdedyr laget av stolene på Litteraturhuset i Oslo, og ett av økologiske speltknekkebrød. Lindas bygdedyr av traktordeler er ikke alene i verden. Det kan jo være godt å vite, hvis det skulle bli ensomt på Hamar. Og det som er litt fint, er å tenke på at turistguidene på Hamar kommer til å måtte jobbe litt med forklaringen når tyske og franske turister skal forstå verket rural animal.

Som sagt, bygdedyret til Linda Bakke virker kjent. Men når jeg ser installasjonen, får jeg også lyst til å ta bygda i forsvar. Rope ut at dyret har slektninger. At det ikke lever alene, og at det i hvert fall ikke er noe typisk for Hedmark. At det er urettferdig å anklage det lille samfunnet for nettopp å være lite. I den store byen jeg bor i nå, er toleransen og rausheten satt på prøve. Jeg tror byen klarer seg, men det vil liksom alltid skje igjen: At bygdedyret kryper fram fra skyggene og skaper murer for de som har nye tanker. På bygda, i byen, på skolen, på nettet eller på jobben.

Jeg har lyst til å gratulerer Hamar med sitt eget bygdedyr. Bare ikke kos med det, eller gi det mat. Det kan slå tilbake når du minst venter det. Bli med deg hjem når du ikke hadde tenkt det. Sette seg fast på klærne. Det gjelder å være på vakt. Vær på vakt når det begynner å rope på kjæreste, vil ha lengre utetid og biff. For de kan komme langt, bygdedyrene. Det vet alle som har prøvd å reise fra det.

Tyra Teodora Tronstad